jan oskar hansen


Site Owner
Joined Mar 27 2010
Actions
General Info

MALE
78 years old
Porto, Portugal
Site Memberships

Friend of Palestine
Ramallah in our hearts
poetry and vignettes
Cracks in the Mirror Poetry & photography

Recent Activity

Post a Comment

Oops!

Oops, you forgot something.

Oops!

The words you entered did not match the given text. Please try again.

You must be a member to comment on this page. Sign In or Register

1 Comment

Reply Sander
6:18 PM on October 2, 2011 
Hei!
Jeg kjenner ikke deg, og du kjenner ikke meg, men jeg har lest litt av hva du har skrevet, og jeg er imponert. Jeg skylder deg et takk, du skylder meg ingen ting. Likevel ber jeg deg lese en tekst jeg har skrevet, og gi din kommentar til den.

På forhånd, takk!
Med hilsen Anders Tallberg


Markus fra myra

Markus fra myra var fast i sin tro:
I ånden hans bodde det beste!
Først skulle han bare en tur ut på do.
Det mål skulle nås, på hans tynnslitte sko.
Hele verden var hans neste!

Han skulle skrive en konges bok.
Vinne dem alle mann.
Han skulle vise en verden på tok,
dårer og klovner, hvem som var klok.
Bli Konge i alle land!

Snart skulle alle i bygda bli var
det lys, som sprang fra hans rede.
Da skulle de alle, kvinne som kar,
komme til ham, med øyne som bar
tårer av pureste glede!

Han kalte sin kone for dikterfrue,
holdt flasken sin for seg selv.
Han døpte sin rønne til dikterstue,
og skaffet seg enda til dikterlue.
Nå var han en profesjonell!

Han fylte sitt krus med hjembrent og kaffe,
så bordet stå duket til fest.
En tår måtte til om alt skulle klaffe.
Et brudd mot den loven, det ville seg straffe
- om det visste diktere best!

Han sendte sin kone ut for å tjene
til livets opphold - for to.
Han orket ei høre hva hun måtte mene,
om dikteres nektar, om netter sene
- dog fikk hun vaske hans bo.

Han blandet sitt blekk med sot i fra grua
- som til fanden han gjorde sin kur.
Det matchet perfekt til fargen på lua.
Det var som om varmen var steget i stua,
da i speilet han tok positur.

Han brettet opp ermet og gjorde seg klar.
Hevet kruset i stolt tradisjon.
Skålte for de som til pennen tar,
følte som om han var ved å bli far,
til et epos av stor dimensjon.

Av ravnefjær han spisset sin penn.
Han døpte den, Tyrving Brå.
Den var ikke skapt for å vinne ham venn,
men for å skille gutter, fra menn.
Tyrving Brå skulle rå!

Papiret han hadde var loslitt og grått.
Sort var Tyrvings strek!
Sannelig skulle han fylle det flott.
Hans verk skulle vinne ham hytte og slott.
Alt (!) skulle gå som en lek.

Han satte sin kalk atter til munnen.
Bergtatt av drømmen om ry.
Men var det ikke grut han så der i bunnen?
Tvi (!), nettopp nå? I denne stunden!
Han fylte opp kruset på ny.

De første ordene kom ikke lett.
Det visste han godt nok fra før.
Men var ikke dette naturens sett,
at etter tørke falt regnet tett?
Han så stjerner lyse i sør.

Tittelen hadde han alt kommet på.
Den flammet som ild for hans indre.
Om framtiden kunne han ikke spå,
men seieren som i kortene lå,
den kunne han neppe forhindre.

Dette krevet nok et sterkere krutt:
Å skue Gud under masken.
Da kaffen i kjelen gikk mot sin slutt,
da kruset hans neppe var absolutt trutt,
drakk han nok heller av flasken.

Mot dårskap var ikke Markus mild.
Han unnet den ingen føde.
Tyrving, hans sverd, skulle flamme av ild.
Dens slag skulle vinne ham ære og hill.
Dens blekk skulle gløde!

?Hvor ble det av Markus?? du spør meg om.
Svaret mitt kommer som jammer.
Han sovnet i natten, flasken nær tom.
Den vippet mot lyset, straks sa det bom.
Tyrving Brå sto i flammer!

Den natta fra myra en mektig ild,
da tønna han satt på sa: Pang!
Fugl Føniks (hans epos) steg, vakker og vill.
Man skuet i himmelen et makeløst spill.
Badet i englers sang.

I harpeklang, i orgelbrus,
til tønnas mektige drønn:
Markus til himmels, i kraftig rus,
som borte for sola var loppe og lus
- som svar til en fattiggutts bønn.